Krigsforbrytelsene kom i vår  

En del av innholdet i den spesielle delen kom allerede i november 2007, se Ot.prp. nr 8 (2007-2008). Dette var for det meste regler om krigsforbrytelser. Det ble for øvrig bestemt at disse handlingene skulle kalles krigsforbrytelser, selv der handlingene før ble rammet av bestemmelser om andre forbrytelser, for eksempel drap. Noen mener dette er tilbakevirkning i strid med Grunnloven § 97, og på denne bakgrunn jobber krigsforbrytersaken fra Oslo tingrett seg oppover i rettsvesenet. Det ble også foreslått å lovfeste at hatkriminalitet skal være en skjerpende omstendighet i straffutmålingen for ethvert lovbrudd som er forårsaket av slike forhold. De gjeldende bestemmelsene om straff for hatefulle ytringer og diskriminering er foreslått videreført, og utvidet til også å verne personer med nedsatt funksjonsevne.    

Homofile vernes noe bedre enn heterofile  

Det ble også diskutert om en i avløseren til dagens rasismebestemmelse skulle utvide vernet til hat og ringeakt på grunn av alle former for seksuell legning. Regjeringen kom likevel, noe overraskende og kortfattet, til at ‹‹et vern for alle er et vern for ingen››, og videreførte den snevre bestemmelsen av vern bare av homofil legning. Det er med andre ord lov for homofile å offentlig oppfordre til hat mot heterofile, så lenge det er grunnen til hatet. Denne vinglingen mellom å verne alle eller ingen er ikke helt ukjent i lovteksten, se for eksempel husleieloven § 1-8 og arbeidsmiljøloven § 13-1, men det er første gangen dette valget er helt bevisst gjort i forarbeidene.    

Mye videreføres  

Mye av innholdet i den nåværende loven foreslås videreført, og det er ikke så overraskende. Det skal fremdeles være forbudt å drepe og lemleste, og det er allerede innført forbud mot kjøp av seksuelle tjenester. Et par andre nye ting kommer også. For det første skal bruken av straff for HIV-smittede som har sex med andre reduseres. Dessuten blir ID-tyveri uttrykkelig forbudt. Ærekrenkelser skal ikke være straffbart, noe det i praksis ikke har vært på tredve år, men blir i fremtiden utelukkende erstatningsrettslig regulert. Det vil si at du kan få erstattet tap krenkelsen påfører og eventuelt få oppreisning som plaster på såret. Men to ting er derimot ganske overraskende: en venstre-sentrumregjering går inn for strengere straffer, og blasfemi skal fremdeles være straffbart.    

Straffenivået heves, med eksempler  

Den første debatten kom på noe regjeringen nå mener er et populært standpunkt, nemlig å heve straffeutmålingene for drap, vold, seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner. Strafferammene skal riktignok ikke heves noe særlig, men det kommer beskjed om at dagens straffenivå er for lavt. Akkurat det er ikke noe nytt, og domstolene har lyttet sånn passe interessert til dette, se for eksempel Rt. 1994 s 1552 (JSUs doms- og kjennelsessamling for  4. avdeling, 1. utg. s. 87). 

Det nye var fremgangsmåten. Regjeringen viser i proposisjonen til en rekke straffesaker som har endt i Høyesterett, og skriver rett ut hva de mener hadde vært den korrekte straffen i den konkrete saken dersom den var behandlet etter den nye loven. Gjennomgående har regjeringen foreslått å øke straffene med 25-30 % i disse tilfellene. Kritikerne, som professor i rettssosiologi Thomas Mathiesen, mente dette var en grov innblanding i maktfordelingen mellom regjering og domstolene. Også kriminologinestoren Nils Christie har reagert. Men høyesterettsjustitiarius Tore Schei har ikke sagt seg enig i at det er helt i orden å ta dette grepet.    

Justitiarius sier OK  

Alternativet til slik direkte politisk styring av straffenivået gjennom lovgivning er å styre gjennom dommerutnevnelser, å utnevne «strenge» eller «milde» dommere. Men en slik politisering av domstolene vil opplagt undergrave deres legitimitet. «Det er lovgivers rett gjennom lovgivningen å binde opp straffutmålingen» skriver Schei i et innlegg i Aftenposten. Også andre sosiologer er enige med justitiarius. «Forslaget til ny straffelov antaster ikke domstolenes uavhengighet, og kan bidra til å opprettholde og kanskje styrke deres legitimitet - hvis folk er enige i den straffeskjerpingen som blir foreslått», skriver Leif Petter Olaussen, som er førsteamanuensis i rettssosiologi på jussen i Oslo. Og strafferettseksperten på jussen i Bergen, professor Asbjørn Strandbakken, sier regjeringen her gjør «et nytt og spennende grep».     

Nye toner  

Det kan altså se ut til at regjeringen går inn for å reagere strengere mot kriminalitet. Det er nye toner fra en sentrum-venstreregjering, som tradisjonelt har vært mer villige til å se på fengsel som et problem enn som en løsning. Det er heller ingenting i proposisjonen som tyder på at regjeringen antar at skjerpelsen vil virke kriminalitetsreduserende. De har heller ikke funnet noe som motbeviser det kritikere av fengslene har sagt; ingen tenker på om de får ett eller tre år i buret før de dæljer løs på offeret sitt. Det argumenteres tvert imot med at det er «samfunnets syn på alvorlighetsgraden» som må være styrende. Her er det vel heller et problem at samfunnet ikke alltid er enig med lovgiverne, jfr. de mange sakene der juryene overraskende nok frifinner voldtektstiltalte. Men inntrykket av ren populisme mildnes noe av stortingsmeldingen om kriminalomsorgen, som bar bud om en mer tenksom og effektiv straffegjennomføring, se forrige utgave av Stud.Jur., nr. 7/2008, s 41-45.    

Blasfemibestemmelsene i ny drakt 

Den største debatten har derimot kommet når det gikk opp for offentligheten hva
regjeringen foreslo å gjøre med den gamle § 142, det vil si blasfemibestemmelsen. Regjeringen foreslår å ikke videreføre den, men vil samtidig utvide den gamle § 135a om rasisme til også å inkludere «særlig kvalifiserte angrep» på religiøse følelser. Det virker på det som har kommet frem i mediene som at det var Senterpartiet som ønsket å bevare bestemmelsene, og som forhandlet frem kompromisset for å tilfredsstille sitt kristenkonservative grunnfjell. Ap og SV, som forrige gang blasfemidebatten raste i 2004 stemte for å avskaffe den, gav etter. Ingenting tyder på at stortingsrepresentantene blir fristilt, og dermed har regjeringen flertall for forslaget. (Eller rettere sagt grunnlaget for forslaget; selve lovteksten kommer ikke før noe utpå våren.) 

Blasfemibestemmelsen er en innskrenkning av ytringsfriheten som er vernet i Grunnloven § 100.  Men det har aldri vært tvil om at ytringsfriheten kan innskrenkes dersom andre rettigheter taler
for det. Det gjøres også i Strasbourg når EMD blant annet vurderer om begrensingene etter EMK art. 10 er nødvendige i et demokratisk samfunn. Rasismevernet i straffeloven § 135a er for eksempel helt legalt, siden flere konvensjoner beskytter mot rasisme i de aller groveste formene. Andre godkjente innskrenkninger er taushetsplikten legen din har, og retten du har til privatlivets fred, spesielt om intime forhold. At ytringsfriheten «er ukrenkelig» eller «ikke kan
begrenses» som noen kritikere tror, er dermed feil.    

Motargumentene  

Debatten har derimot gått på om det virkelig bør forbys å krenke religiøse følelser. Det er særlig ønsket om at en fritt skal kunne kritisere religiøse dogmer og holdninger som har vært fremhevet. Det er også vært påpekt at krenkelse er en svært subjektiv følelse, og at denne følelsen ikke bør beskyttes av strafferetten, siden den da gjør at enkelte lett kan unndra seg berettiget kritikk ved å anse seg som krenket. Hva som skal anses som straffverdig krenkelse kan også bli så vanskelig å bestemme at det blir vanskelig å trekke grensen, noe som vanskeliggjør forutberegneligheten og truer rettssikkerheten. Ytringsfrihetskommisjonen, som utarbeidet forslaget til den nye Grunnloven § 100, ville da også fjerne hele bestemmelsen om blasfemi, men fikk ikke Stortinget med seg på det. Videre har kritikerne pekt på at det er merkelig at regjeringen ikke kan peke på et eneste konkret tilfelle der det er aktuelt å straffe noen for blasfemi. 

Det er med unntak av Senterpartiets politiske uttalelser og departementets ulne forarbeider ikke argumentert særlig mye for å opprettholde forbudet. Det er likevel kanskje ikke så vanskelig å tenke seg hvorfor det kan være gode grunner til å opprettholde regelen. Det at den er en svært skjønnspreget bestemmelse bør ikke være en alvorlig innvending. Det er rasismebestemmelsen allerede, for eksempel viser den til at det er ulovlig å spre ‹‹hat›› eller ‹‹ringeakt››. Her viser flere avgjørelser fra ulike konvensjonshåndhevingsorgan at selv vår egen Høyesterett tar feil. Men foreløpig har veldig få foreslått å la for eksempel Vigrid få ytre seg helt fritt.     

En annen god juridisk grunn til blasfemibestemmelsen er at det rett og slett ikke er helt enkelt å spå om fremtiden. Det kan godt tenkes at situasjonen blir annerledes om noen år. Vi skal ikke mange årene tilbake før nynazismen var på fremmarsj i Norge. Dagens situasjon gjør riktignok ikke bestemmelsen særlig aktuell. I Danmark, som har en lignende blasfemibestemmelse, har de som har ført private straffesaker mot Muhammedtegnerne tapt sakene sine.  Dessuten vil formålet ved en spredning ha betydning ved bedømmelsen, så de som mener at religionskritikk med saklig formål vil bli hindret, har et svakt argument, all den tid formålet er å ramme den klare sjikanen.  En ting som imidlertid ikke har vært særlig fremme, er hva som skjer om regelen fjernes, siden en ønsker å styrke muligheten til religionskritikk. Hva gjør vi da når det nok en gang står en nynazist på et torg i en norsk by og sier at «jødene suger vårt land tomt for rikdom». Kan de dekke seg bak at de «bare» driver det de ser som legitim kritikk av religion? Antagelig vil nok rasismebestemmelsene fremdeles ramme dette etter at Vigrid-dommen avklarte at selv mer absurde og ikke helt konkrete trusler omfattes av straffebestemmelsene i rasismeparagrafen. Men om en kaster seg over religionskritikk som et argument for å utvide ytringsfriheten, bør lovgiver gå veldig klart frem for å ikke skape sorte hull i lovverket, som rasistene vil elske å bruke for alt det er verdt.    

Beskytter menneskerettighetene retten til tro?  

En annen tungtveiende grunn til å tenke seg om er at det er ansett som en menneskerett å kunne utøve, velge, velge bort og vise sin tro, se for eksempel EMK art. 9. Det skal nok mye til, men om denne rettigheten ikke kan brukes noenlunde fritt fordi en eller flere religioner sjikaneres så grovt at medlemmer enten ikke tør å gå over eller vise sin tro. Et annet moment er at selv om blasfemibestemmelsen også omfatter rasisme på grunn av religion, så er det blasfemiske handlinger som ikke omfattes av § 135a, som kun rammer ytringer. Det kan dermed tenkes at et fullstendig frislipp av en rekke handlinger ikke stemmer med våre forpliktelser til å håndheve og sikre denne konvensjonsforpliktelsen. Det er langt fra sikkert at bestemmelsen overlever stortingsbehandlingen, siden den er så kontroversiell at selv stortingspresidenten, som er en partifelle av statsråden som la frem forslaget, har kritisert det og regjeringens ønske om å svinge partipisken over representantene sine på Stortinget. 

Debatten har også vekket et sjelden stort engasjement, selv blant juristene, og statsrettsprofessor Eivind Smith har satt sitt navn på et oppropet mot forslaget. Det blir dermed spennende å se hvordan det går når saken etter planen skal behandles i Stortinget i mai. Men det hviskes og tiskes i disse dager på Løvebakken. Konfliktnivået både om blasfemibestemmelsen og opposisjonens ønske om å kunne gå inn i høstens valgkamp med en taktikk som fremstiller den sittende regjeringen som veik på kriminalitet, kan gjøre at hele forslaget om ny straffelov blir liggende i Stortinget helt til høsten. Dermed kan forslagene bli en del av det som etter meningsmålingene varsler kan bli en svært spennende og jevn valgkamp.      

SISTE: Idet Stud.Jur. går i trykken melder mediene at Senterpartiet har snudd, og nå ikke vil videreføre blasfemibestemmelsen likevel. (journ. anm.)