Et annet eksempel er kalt «the bunny effect», og er hentet fra amerikansk forskning. Forskerne spurte turister som hadde besøkt Disney World om de kunne huske hvilke av en del oppramsede seriefigurer de hadde observert. De fleste hadde sett Donald og Mikke. Men en stor andel svarte også bekreftende på at de hadde sett karakteren Snurre Sprett. Problemet er at denne tegnefilmkaninen tilhører Warner Bros., et konkurrerende studio, og Disney har aldri tillatt konkurrentens figur i sine parker. Hvor galt dette kan gå viste en sak der Jennifer Thompson ble utsatt for voldtekt. Hun beskrev gjerningsmannen, og politiet tauet inn en mann, Ronald Cotton, som de mente passet. Hun identifiserte den mistenkte som overgriperen, og han ble dømt. Men snart kom det frem at en annen person som lignet svært var fengslet for andre voldtekter. Han ble tiltalt, men Jennifer utpekte fremdeles Cotton. DNA-bevisene viste imidlertid at Cotton ikke kunne ha begått ugjerningen. Man bør få med seg dette CBS «60 minutes»-programmet fra 14. mars 2009 på 60minutes.com. Tittelen på innslaget er «Eyewitness».  

 

En av de tingene som gikk galt i saken var at den mistenkte var i line-upen, men derimot ikke den riktige personen. Dessuten var det foretatt to line-ups, (den ene med bilder lagt ut på et bord, den andre med personene fysisk stilt opp i et rom) og den mistenkte var den eneste som var med i begge. Det er svært lett for mennesker å da få styrket sitt inntrykk. Forskning viser at dette inntrykket blir ekstra sterkt dersom vitnet får en reaksjon fra etterforskerne mellom line-upene, for eksempel at de fikk vite at de tok «rett» mann første gang. Da er de langt mer sikre i ettertid, eller ved  senere line-ups. Og det viser seg at vitner har lett for å velge den personen som ligner mest av de personene de ser på der og da. Det er derfor innført som en regel i delstaten hvor Thompson og Cotton bor at vitnene nå får presentert bildene ett etter ett, ikke samlet, og får vite at mistenkte ikke nødvendigvis er med i line-upen. Et annet resultat forskerne kom til er at det som regel vil ta maks ti sekunder hvis en gjenkjenner noen. Tar vitner seg lengre tid, kan det hende at de ikke kjenner igjen noen, men ubevisst prøver å tilpasse minnet sitt til de bildene de ser i line-upen. Da Jennifer Thompson så mannen som DNA-sporene beviste var den korrekte voldtektsmannen, kunne hun ikke kjenne ham igjen. I Norge har vi et rundskriv fra 1930-tallet om dette fra Riksadvokaten, men det er i ferd med å bli oppdatert.  

En annen tendens er at vitner lett blir utsatt for et selvpålagt press, og har vanskeligere for å følge sin egen mening dersom andre står på sitt. I et eksperiment fra psykologien ble testpersonen fortalt at han eller hun sammen med to andre testpersoner skulle vurdere lengden på en pinne, som tydelig var ca. ti cm lang. Det testpersonen ikke visste var at de to andre testpersonene var en del av eksperimentet. De skulle i den ene halvparten av testene hevde at pinnen tvert imot var mye lengre eller kortere, og i den andre halvparten av testene være enig med den ekte testpersonen. Det viste seg at der de to «juksetestpersonene» delte seg, stod den ekte på sitt standpunkt. Men der de begge mente det samme, føyde testpersonen seg, selv om resultatet klart var uriktig. Dermed har en et vitenskaplig bevis på at gruppepress fungerer.  

En annen undersøkelse viste en interessant tendens. To grupper, den ene bestående av hvite testpersoner og den andre av mørkhudete, ble vist to rekonstruksjoner av et ran i en butikk. I den ene var raneren mørk og ransofferet lyshudet, i det andre var det motsatt. De hvite vitnene vurderte den mørke raneren som grovere enn den hvite, selv om de gjorde akkurat det samme. Men interessant nok - de mørke vitnene så det stikk motsatt: De vurderte ranet begått av den hvite skuespilleren som grovere enn det andre.  

Et eksempel som er gjengitt i Hov, Rettergang I s. 338 viser til et eksperiment foretatt av Eva Smith. På en perrong stod en gruppe mennesker. På den andre braket to personer sammen, den ene en ung uflidd mann, den andre en eldre, velkledd herre. De spurte svarte alle, med ett unntak, at det var den unge mannen som gikk til angrep på den eldre med en kniv. Men da de fikk spilt av filmen i sakte film, så en at det var stikk motsatt: Den eldre gikk til angrep på den yngre, som hadde tatt opp en kam som han begynte å gre håret med. Hov oppsummerer ganske godt: vi ser det vi venter å se. Det er derfor grunn til å være forsiktig med vitneutsagn dersom en ikke vet hvordan de er samlet inn.  

Et DNA-bevis viser bare at en person har vært på et åsted, ikke nødvendigvis at han har gjort noe ulovlig der. Det er derfor det i mange nyere voldtektssaker nå ikke blir hevdet at offer og gjerningsperson aldri har møttes, men i stedet påstås at handlingen var frivillig. Det er kommet rapporter om at kriminelle har begynt å ta med seg materiale, som for eksempel sigarettsneiper, med andre personers DNA-spor på. Dette kan kaste mistanken over på noen andre, samtidig som det gir en stor taktisk fordel.  

De fleste tror at fingeravtrykk, DNA og andre beviser er 100 prosent sikre. Men det er ikke riktig. De har høy troverdighet, men det er faktisk en ikke ubetydelig feilmargin i alle disse bevisene. DNA har en feilprosent på ca. 2-5 prosent, og fingeravtrykk kan ha opptil 20 prosent feilmargin.  

Dette kan skyldes flere ting. For det første er det en fare for kontaminering, det vil si at bevis blir ødelagt fordi de kommer i kontakt med andre gjenstander. For det annet er mange av bevisene avhengig av menneskelig tolkning. Fingeravtrykk er ikke en nøyaktig sammenligning der en legger hele trykket oppå et annet avtrykk. I stedet sammenlignes ulike punkter i to trykk, som regel tolv til fjorten. Dermed er det mulig å begå menneskelige feil.  

Et utslag av dette kom da spansk politi rullet opp al Qaida-nettverket som stod bak bombeangrepet i Madrid i 2004. Fingeravtrykkbeviser ble samlet inn, og de fikk en match. Det amerikanske føderale politiet, FBI, arresterte dermed en mann. Problemet var bare at han ikke var en terrorist, men Brandon Mayfield, en advokat i Oregon. Politiet fant senere ut at fingeravtrykkene tilhørte en annen. Et annet eksempel på ekspertenes feildømminger har vært FBIs kulesammenligninger. Denne brukte de i over 30 år. Men nyere undersøkelser viser at metoden slett ikke er så sikker. 

 

Men til syvende og sist er det greit å vite at det faktisk er mulig å finne tilfeller der fingeravtrykk og DNA er såpass like at det kan forvirre. Sikkerheten er, ulikt det en tror, faktisk ikke 100 prosent, men nærmere 97-98 prosent. Det betyr, rent statistisk, at det for hvert hundrede tilfelle kan være feil i to eller tre. Men oftest går en ikke inn på dette, fordi det som regel uttales at det er «én til en millions sjanse» for at det ikke er den tiltalte som har etterlatt bevismaterialet. Men for Norges del, med over fire millioner innbyggere, vil jo det bety at det er minst tre andre som kan ha samme DNA.

  

Hva skjer når bevisene en tidligere mente var sikre, likevel ikke er det? Det var det som skjedde i den såkalte Bjugn-saken. Den gang kom medisinske eksperter til at en rekke barn i en bygd måtte være utsatt for seksuelle overgrep på grunn av endringer i underlivet. Men nyere forskning viser at disse sporene tvert imot er vanlige hos mindre barn, og dermed slett ikke er bevis for overgrep. Også bitemerker er nå antatt å være langt mindre troverdige som bevis enn tidligere antatt.  

Problemet er at påtalemyndighet, advokater, dommere og legfolk ikke har kompetanse til å vurdere medisinske bevis selv, og dermed må lene seg på ekspertene. Disse får dermed en sentral rolle når de konkluderer i en eller annen retning om bevisene som er lagt frem, for eksempel bitemerker. Men ekspertene er for det første kun eksperter i det de er trent i - mange er ikke klar over hva de kan og ikke kan. Dernest må en vite med hvilken grad av sannsynlighet eksperten opererer med - er det bare så vidt mer sannsynlig enn usannsynlig, eller er det nærmere 99 prosent sannsynlig? (Vi skal helst ikke bruke prosentregning i slike saker, men de er et godt pedagogisk hjelpemiddel.) Domstoler og jurister bør derfor ha et ansvar for å vurdere om ekspertene er eksperter i det de snakker om, og om konklusjonene, tross alt, kan være feilaktige, for eksempel om metodene er omstridt eller er nye og utestede.  

Et viktig funn i psykologisk forskning er at folk - dommere, jurymedlemmer og legdommere - har en forhåndsbestemt oppfatning av hvordan et vitne bør opptre. Offeret bør være ydmykt, gråte en skvett og virke ubekvem. Et offer som ler eller virker rolig er ikke særlig troverdig - selv om det forteller akkurat den samme historien som det gråtende offeret. Psykologiforskningen viser at folk takler sorg og stress på svært ulike måter. Moren som ser barnet bli kidnappet men likevel holder et steinansikt, trenger altså ikke å være skyldig i å ha kidnappet barnet selv. Et annet problem er at vi har mer tiltro til grupper med høy prestisje enn andre. Politimenn er et godt eksempel. De fremstår ofte saklige, rolige, og med god hukommelse, men det kan skyldes at de har frisket opp hukommelsen ved å lese saksdokumentene kort tid før de blir avhørt i retten. Og de bruker et lite psykologisk virkemiddel ved å bruke politiuniformen under rettsmøtet - selv om de til daglig ikke bruker uniform.   

Falske tilståelser er også noe som av og til forekommer. I de senere årene har riktignok politiet blitt bedre trent, og det er strengere regler for gjennomføringen av avhørene. For eksempel er ikke teknikker som går ut på å be mistenkte forklare seg som om han hypotetisk hadde utført handlingen han er anklaget for, tillatt. Fetteren til Birgitte Tengs ble utsatt for dette i den såkalte Karmøysaken. Men fremdeles er det greit for involverte at det å bli avhørt av politiet kan være en traumatisk opplevelse som kan forvirre og skremme folk. Siden avhør ikke tas opp eller filmes her til lands, er det vanskelig å kontrollere om de har foregått på en betryggende måte. I en uhøytidelig test som ble gjort i Norge, viste det seg at selv erfarne dommere ble så nervøse når de stod i vitneboksen at de oppgav feil informasjon om alder og bostedadresse!  

Vurderingen av sannsynlighet for at noe kan ha skjedd har også vært brukt som bevis på skyld - for hvor sannsynlig er det at én person har vært på alle åstedene? Jo Hov har et godt eksempel i Rettergang I s. 346, der han omtaler Collins-saken fra 1968. En observasjon ble gjort av et vitne til et ran; ranerne var en blond, hvit kvinne og en mørk mann med bart, begge i 30-årene, og de kjørte en gul fluktbil. Politiet la sammen hvor mange gule biler det var i California, hvor mange blonde damer som var sammen med mørke menn, og hvor mange menn med bart det var. Det var ikke mange i California som oppfylte disse kriteriene, og politiet arresterte to personer på bakgrunn av dette. Sannsynlighetseksperten sa det var en «én til seks millioners sjanse» for at det ikke var dem. De ble domfelt, men dommen ble opphevet da Californias høyesterett ikke godtok en slik modell. Blant annet ble det pekt på at det i mer urbane områder nok var vanligere med blandede par, og at bart nok var vanlig blant ungdom. Dessuten var det, når det var en én til seks millioners sjanse for at det var akkurat dette paret, en god sjanse for at det var flere blandede par i en gul bil i en delstat med 20 millioner innbyggere.  

Det har også vært en norsk variant, se Indre Follo herredsretts dom av 30.juni 1993. En frivillig brannmann var satt under tiltale for å ha stiftet en lang rekke branner, som han med liv og lyst var med på å slukke. Han jobbet i kommunen, og kjørte mye rundt på veiene, og hadde dermed god mulighet til å sette fyr på skogene.  

Sannsynlighetsberegninger skulle underbygge påstanden om at han var i nærheten av alle brannene da de startet. Retten frifant den tiltalte, siden det var for mye usikkerhet, været var spesielt tørt, og personen hadde en skade som gjorde at han hyppig måtte stoppe og bytte bandasje.  

Helt til slutt bør vi avlive en populær myte: Det er ikke mulig å avsløre løgn på basis av ytre tegn som nervøsitet, rykninger, øyebevegelser og lignende. I en lang rekke tester skårer de fleste grupper, både legfolk, politietterforskere og erfarne dommere ikke stort bedre enn om de hadde tippet. De eneste som gjorde det litt bedre enn de andre var Secret service-agenter og helt ferske dommere. Men altså bare litt bedre enn om de hadde kastet kron og mynt.